I 2020 er det 100 år siden en av Norges fremste forfattere og kulturpersonligheter ble født. Anne-Cath. Vestly står bak et av norsk barnelitteraturs aller mest produktive og populære forfatterskap. Gjennom mer enn femti år skrev hun for barn om det som til enhver tid opptok henne i samfunnet, og hun skrev og fortalte på en slik måte at barn kunne forstå og kjenne seg igjen.
I norsk sammenheng er Anne-Cath. Vestlys forfatterskap i en særstilling, og få norske barnebokforfattere har en så sterk og klar fortellerstemme som Anne-Cath. Vestly. Det er med god grunn hun har blitt kalt både ”dronningen av norsk barnelitteratur” og ”hele Norges mormor”.
Anne-Cath. Vestlys livsverk er en nasjonal kulturskatt, og sammen med Alf Prøysen og Thorbjørn Egner var Anne-Cath. Vestly en foregangsperson når det gjaldt å få barneperspektivet inn i norsk barnelitteratur. Uten Vestlys, Prøysens og Egners innsats for å se verden med barns blikk – i radio, tv og bøker – ville dagens barnelitteratur og annen barnekultur sett ganske annerledes ut.
Anne-Catharina Vestly (f. Schulerud) ble født på Rena i Åmot 15. februar 1920. Hun hadde en barndom preget av mye flytting, et motiv som også går igjen i forfatterskapet hennes. Bare fire år gammel flyttet hun, broren Mentz, moren Aagot og faren Mentz Oliver fra Rena til Rudshøgda i Ringsaker. Der ble de boende i tre år før veien gikk videre til Jessheim. Noen år seinere, da Anne-Cath. var elleve år, flyttet familien til Lillehammer. Kort etter døde Mentz Oliver, men resten av familien ble værende på Lillehammer til Anne-Cath. var ferdig med artium i 1939. Da gikk veien videre til Oslo.
I hovedstaden rakk Anne-Cath. å starte på franskstudier ved Universitetet i Oslo og å gjøre det hun aller helst ville: Spille teater. Men så kom krigen 8. april 1940, og universitetet ble stengt. Anne-Cath. ønsket sterkt å fortsette å spille teater, men siden teatrene også ble boikottet under krigen, og siden moren hennes hadde et sterkt ønske om at Anne-Cath. skulle få en mer ordentlig utdannelse å falle tilbake på hvis en eventuell skuespillerkarriere skulle slå feil, begynte Anne-Cath på studfaglinjen på Oslo handelsgym. Hun fullførte studiene, men hun visste med seg selv at hun ikke kunne arbeide med bokføring og stenografi på et kontor. Dermed søkte hun lærerskolen. Dessverre – eller kanskje heldigvis – manglet hun ett poeng på å komme inn. Ellers ville hennes karriere muligens sett veldig annerledes ut.
Anne-Cath. skrev stadig monologer som hun framførte så fort hun fikk sjansen, og hun jobbet et par måneder i en bokhandel. Men så ble hun tuberkulosesyk og måtte ha et lengre opphold på Vardåsen sanatorium i Asker. Etter en lang rekonvalesensperiode begynte endelig ting å gå litt mer i retning av det Anne-Cath. ønsket å bruke livet sitt til.
Anne-Cath. var skolert i både sang og piano, og hun hadde etter hvert skaffet seg mye scenisk erfaring. Som ung voksen var hun med i Amatørdramatikerforeningen. Fra 1945–51 var hun knyttet til Studioteateret i Oslo, og hun spilte inn sitt første lørdagshørespill i NRK i 1946. Det het ”Lars Pusekatt og vennene hans lager hopprenn”.
I Amatørdramatikerforeningen møtte Anne-Cath. dessuten sin blivende mann, Johan Vestly (1923–1993). De giftet seg i 1946, og i 1948 fikk de sin første sønn, Jo. I 1957 kom sønn nummer to, Håkon, og etter noen år flyttet familien på fire til Bøler i Oslo. Her ble Anne-Cath. boende nesten livet ut, og her hentet hun inspirasjon til mange av bøkene sine – blant annet miljøet med blokkene på Tirilltoppen.
Anne-Cath. Vestly fikk en rekke priser og utmerkelser, blant annet Alf Prøysens Ærespris i 1986, ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1992, Norsk kulturråds ærespris i 1994 og Brageprisens hederspris i 1995.
Anne-Cath. Vestly døde i Mjøndalen 15. desember 2008.
Anne-Cath. Vestly fikk sitt store gjennombrudd i NRKs Barnetimen for de minste. I 1952 fortalte hun de første fortellingene om bybarnet Ole Aleksander, og året etter kom den første boka ut: Ole Aleksander Filibom-bom-bom (1953), illustrert av ektemannen og bildekunstneren Johan Vestly.
Fra første stund viste Anne-Cath. at hun var en forfatter som mestret det å se verden fra barns synsvinkel, fra barns erfaringshorisont – og hun var nyskapende både med tanke på språk (den muntlige fortellestilen som hun tok med seg fra radioen) og innhold. For eksempel tematiserte hun livet i byen, noe som ellers var mangelvare i litteraturen for små barn. Og her møtte hun motstand, for noen forståsegpåere mente at byliv, det var noe man ikke kunne forstå hvis man ikke selv bodde i Oslo.
Allerede i bøkene om Ole Aleksander (til sammen fem bøker i perioden 1953 til 1958) viste hun seg som en modig forfatter som tok barn på alvor. Gjennom hele forfatterskapet og i intervjuer formidlet Anne-Cath. at man aldri skal lyve for barn, dette til tross for at hun fikk hard medfart da hun allerede i 1953 på sitt sannferdige vis fortalte de radiolyttende barna at moren til Ole Aleksander hadde en baby i magen. Hun ble nedringt av foreldre som truet med å skru av radioen siden hun snakket så stygt til barna deres. Men barna sendte trøstebrev. «Ikke vær lei deg du, Anne-Cath. Vestly», sto det i ett av dem. Og på sin egen finurlige måte fikk Anne-Cath. rettet opp «fadesen». I et Alf Prøysen-show fra Store studio på kveldstid, fikk Anne-Cath. holde en barnetime for de voksne – en kostelig tekst om lille Anton som blir helt forvirret siden alle de voksne har forskjellige historier om hvordan babyer blir til. Omsider får han høre sannheten fra en liten gutt som vet at babyer ligger inni moren sin til de er klare til å komme ut. Antons sluttreplikk – «Tenk om det kunne vært så enkelt!» – formidler elegant og mer effektivt enn ethvert debattinnlegg Anne-Caths. poeng med at barn fortjener å høre sannheten.
Sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen dominerte Anne-Cath. Vestly barnetime- og barnebokfeltet i mange tiår. De hadde det til felles at de var entertainere: De hadde mange talenter å spille på – de kunne synge og spille, og de hadde en egen evne til å formidle tekstene sine på en levende måte til hele familien på tvers av generasjonene. I tillegg hadde de medieteft – de visste hva som fungerte på radio. Og de solgte mange bøker. F.eks. hadde Anne-Cath. Vestly allerede i 1957 solgt over 100.000 bøker om Ole Aleksander.
Men bøkene om Ole Aleksander var bare den viktige begynnelsen. Deretter kom serien om mormor og de åtte ungene (første bok i 1957) om tregenerasjonsfamilien som har det nokså trangt både med tanke på boforhold og økonomi, men som likevel utstråler raushet, varme og samhold. Etter fem bøker ble den opprinnelige serien om mormor, mor, far og de åtte ungene avrundet i 1961, men mormor dukker med jevne mellomrom opp seinere i forfatterskapet. Og for de fleste har mormor blitt nært knyttet til Anne-Cath. Vestly selv, selvsagt på grunn av mormor-stemmen i radioen, men først og fremst fordi Anne-Cath. selv spilte rollen som mormor på mesterlig vis i filmene om Mormor og de åtte ungene (1977 og 1979). Da den første filmen hadde kinopremiere var det lange kinokøer, og Mormor utkonkurrerte selveste Agent 007 på Oslo-kinoene.
I 1962 fant Lillebror og Knerten veien til bokhyllene. På nytt er det barns oppvekst og vilkår som står i fokus, men Lillebrors verden skiller seg klart fra både Ole Aleksanders og de åtte ungenes trygge hverdag. For Lillebror må være selvstendig og ansvarlig selv om han bare er fire år – det er helt nødvendig når både mor og far må jobbe for at familien skal klare seg økonomisk. Men da er det jammen bra at Lillebror har en bestevenn som han kan snakke med om allting, for Knerten er så mye mer enn en trepinne. Knerten er Lillebrors alter ego, og gjennom samtalene mellom Lillebror og Knerten får Anne-Cath. Vestly, som få andre forfattere, formidlet hvordan barn tenker og snakker og fantaserer.
I Knerten-bøkene tar den samfunnsengasjerte samtidsforfatteren Anne-Cath. Vestly opp temaer som aldri tidligere hadde vært introdusert i norsk barnelitteratur. Ingen hadde tidligere skrevet om det å overlate barna sine til andre fordi foreldrene må jobbe, men i disse bøkene får vi innsikt i hvordan et barn kan oppleve å være nøkkelbarn og å bli tatt vare på av en dagmamma. Og da Knerten og Lillebror finner et kaldt og illskrikende spedbarn på kirketrappa, tematiserer Vestly for første gang i norsk barnelitteraturs historie unge mødre som må gi fra seg barna sine. Disse problemrealistiske trekkene i litteraturen for nokså unge lesere gjorde seg i liten grad gjeldende i andre forfatterskap før på 1970-tallet.
Anne-Cath. Vestly fortsatte å vise sitt samfunns- og samtidsengasjement i de neste bokseriene sine. Allerede i første bok om Aurora (Aurora i blokk Z, 1966) belyste hun livet i drabantbyen og – ikke minst – et brudd på tradisjonelle rollefordelinger i familien. Moren til Aurora er en hardtarbeidende og dyktig jurist, og faren til Aurora er en hjemmeværende doktorgradskandidat som tar hovedansvaret for barn og husarbeid. Gjennom de hjemmeværende mødrene i blokk Z møter vi også samfunnets fordommer mot både hjemmeværende fedre og mødre som kommer stuptrøtte hjem fra jobb.
Noe av det samme tematiseres i Guro-bøkene (1975–1981). Der setter Vestly blant annet søkelyset på samfunnets fordommer mot kvinner i tradisjonelle mannsroller ved å la Guros mamma Erle bli vaktmester. I Kaos og Bjørnar-bøkene (1982–1987) kommer de funksjonshemmedes situasjon i søkelyset, og på 1990-tallet – i bøkene om Ellen Andrea – utvider Vestly samfunns- og solidaritetsperspektivet ytterligere ved å inkludere innvandrerperspektivet. I de siste bøkene sine – om gutten Monrad (2002 og 2004) – blir det en gang for alle tematisert hvor viktig det er å være ærlig med barn: Når en forelder sitter i fengsel, ja da fortjener barna å få vite sannheten. De skal ikke tro at moren eller faren deres er ute på en lang reise. I Monrad-bøkene setter Vestly dessuten søkelyset på de homofiles livsvilkår.
«Jeg vil fortelle om ALT», sa Anne-Cath. Vestly i et NRK-intervju i 1987, «for livet er mange emner på en gang – i samme verden er det både alvor og moro». Om hun ikke har skrevet om alt, så har hun skrevet om mye – og hun har lært oss mye: Om viktigheten av vennskap, også på tvers av generasjoner. Om viktigheten av å være raus og å vise respekt. Om å gjøre det beste ut av det man har, selv om det er lite. Og – kanskje viktigst av alt – hun har lært oss at barns hverdag er full av magi.
– Agnes-Margrethe Bjorvand, Universitetet i Agder